Alle store byggeprosjekter kan potensielt ha negative innvirkninger på naturen. Tap av areal, forstyrrelse av økosystemer og biologisk mangfold, støy– og lysforurensing er eksempler på negative konsekvenser. Samtidig har mange inngrep i naturen blitt gjort for samfunnets beste. Et eksempel er utbyggingen av vannkraften i Norge. Den la grunnlaget for norsk industrivekst og velferd men hadde samtidig en kostnad for berørt natur. På den andre side, sett i et globalt perspektiv, har norsk vannkraft et meget lavt fotavtrykk både på klima og miljø sammenliknet med vannkraft i andre land. Dilemmaet er hvordan man skal balansere behovene innen energi, klima og natur, til det beste for samfunnet. For vi kan ikke velge enten eller.
Når et datasenter skal etableres er det derfor viktig å være bevisst på å finne de rette lokasjonene hvor inngrepet i naturen blir minst mulig. Utbyggerne må stille seg spørsmål naturinngrep fra datasentre: Kan man bygge i etablerte industrifelt fremfor i naturområder? Er det allerede infrastruktur som veier, vann/kloakk osv. etablert på lokasjonen? Hva slags byggematerialer bruker man? Hvordan håndteres avfall fra byggeplassen og trafikk i byggeperioden?
Et ansvar hviler også på politikere og reguleringsmyndighetene i kommunene rundt om i landet. Det er de som bestemmer hvilke områder som skal tilgjengeliggjøres for næring, industri, bolig osv. og hvilke som skal skjermes. De må vurdere samfunnsnytten opp mot natur/klima og stille krav til utbyggere i forhold til å redusere både miljø- og klimapåvirkningen. Reguleringsplanene som blir vedtatt baseres seg på demokratiske prosesser og innbyggermedvirkning samt kunnskapsgrunnlag utarbeidet av faginstanser. Resultatene av slike prosesser må alle datasenterutbyggere må forholde seg til.